Chict kaos utenfor Valentino-visningen
Moteshow i Paris - en lukket verden
Husker du scenen fra The Devil WearsPrada, der den famøse kvinnelige redaktøren med overlegen mine sier
til sin assistent "Everybody wants to be us." idet de to
krysser Place de la Concorde i limousin? I motsetning til deg og meg
er de på vei til et show med et av de berømte motehusene, en
posisjon mange misunner.
For adgang til visningene i Paris er
reservert en helt annen gruppe enn dem man kunne se på f.eks. Oslo
Fashion Week. Selv redaktører fra anerkjente moteblader hos oss kan
slite med å få adgang i Paris. Rett og slett fordi "Everybody
wants to be us.". Det lille språkområdet vårt naturligvis er
mindre interessant enn større motemagasiner, viktige innkjøpere og
internasjonale kjendiser som tiltrekker seg verdenspressen. Jeg så både One Direction og ... Kim Kardashian (tror jeg) mens jeg var her.
Kan du betale, er du innenfor
Men´s Fashion Week, som foregikk sist uke, er betydelig mindre
kjent for den store offentligheten enn de halvårlige visningene av damenes prêt-à-porter, også kjent som ready-to-wear, fabrikksydde
klær du og jeg kan bruke. I hvert fall i teorien, om du både er
slank nok for high fashion-merkene og har relativt romslige
klesbudsjetter i tillegg.
Mest oppmerksomhet får imidlertid
haute couturen, målsøm det visstnok tar mellom 1000 og 10 000 timer
å lage per plagg, altså rundt regnet mellom et halvt og fem årsverk. En bluse kan eksempelvis koste deg 85 000 kroner. Haute
couture lages derfor i all hovedsak for rikmannsfruer. Den faste
kundekretsen utgjør faktisk mindre enn 200 personer på
verdensbasis, mens kongelige og kjendiser både låner og får slike
antrekk gratis eller i det minste sterkt rabattert. Innhyllet i et slør av
uoppnåelighet selv i overklassen er den kostbare haute couturen så
ettertraktet at en del rike kvinner sulter seg ned i modellstørrelsen
34/36 for å få kjøpt kreasjoner til halv pris etter showene. Det
utgjør tross alt noen hundretusener kroner spart.
Tross det begrensede markedet og med
det den ekstreme konkurransen i bransjen har flere nordmenn arbeidet
med haute couture. Skal du imidlertid ha eget motehus og lovlig gi
det denne merkelappen, må du ha minst 15 ansatte på et fast
verksted i Paris og arrangere store moteshow minst to ganger i året.
Dette koster altså langt mer enn å betale PR-byråer for å gjøre
deg til kjendis og for eksempel få bryllupet ditt dekket i Vogue. -
I denne bransjen kan man betale seg til det meste.
Haute couture-uken holdes i januar og i
juli og er kanskje den som trekker til seg mest presse med sine
kunstverk av noen kjoler, enten vi snakker om overdådige
askepottdrømmer eller uforståelig moderne kunst i tekstilform. Man
bør imidlertid nikke anerkjennende og synes det er fint, akkurat som
i kunstverdenen, for her snakkes man opp eller ned nesten uavhengig
av estetikken.
Inspirert av vakre menn
Den noe mer beskjedne Men´s Fashion
Week skal jeg innrømme at jeg ikke hadde hørt om før jeg selv ble
betatt av en over gjennomsnittet pen herremann som skulle gå visning
der. At bekjentskapet ble innledet under inntak av rosa champagne på
Grand Bal Masque i Versailles er en annen historie. For i Paris skjer
det ting som kunne vært tatt ut av filmscener. Konsekvensen av det
hele ble også at jeg ble voldsomt inspirert til å lage herreklær.
Tegnet i post-Paris-frustrasjon på Charles de Gaulle mens jeg brukte
min siste femtilapp på en kopp espresso og en pakke rosa makroner.
Forsøk på å få igang fotoshoots her
ble imidlertid raskt lagt på is. Om jeg i praksis har mitt eget gratisbyrå i Norge med mannlige modeller som stiller opp i beste
dugnadsånd, nytter ikke dette når man er en i mengden i Paris. Jeg
fikk sågar direkte kjeft av en modellbyråeier jeg hadde fått
anbefalt av en fotografvenninne her. En annen var mer imøtekommende,
og beklaget at de aktuelle modellene var opptatt med nettopp Men´s
Fashion Week. - Gjett hvem jeg kommer til å benytte meg av når jeg
faktisk er i stand til å betale for billedseriene?
En i mengden
Ja, også jeg har holdt visning i Paris
og ble sogar bronsevinner av en internasjonal motekonkurranse her.
Men denne var definitivt ikke det samme som de store moteukene, de
offisielle som gjerne koster deltakerne en million kroner å være
med på. For ett show altså. Det blir noen dyre minutter.
I en by der praktisk talt alle man
treffer på byen studerer motedesign, risikerer man i tillegg å bli
direkte ledd av om en forteller at en selv er designer. Latteren
stilner ved fremvisning av noe så grunnleggende profesjonelt som et
visittkort, og går over til anerkjennelse om man faktisk kan
fortelle om flere avviklede moteshow. Men selv da er man likevel en
av kanskje tusen eller ti tusen. Og flere nordmenn har lykkes her,
for så å selvsikkert etablere seg i Norge, hvor de har gått på en
smell og oppgitt hele designerdrømmen.
Når ingenting annet nytter; bli
paparazzi
Og nå er jeg altså her igjen, som en
entusiastisk nysgjerrig, en som titter over kanten inn i Paris´
utilgjengelige moteverden. Jeg dypper liksom en tå forsiktig ut i
iskaldt vann i håp om å kunne svømme i dette havet siden. For selv om
mennenes moteuke får mindre presseomtale enn kvinnelig haute couture
er den definitivt ikke for alle.
Så hvordan i all verden får man
adgang? Modellvenner og pressebekjente holder ikke. Kontoradresse på Champs Elysées er heller ikke tilstrekkelig, men da tar folk i hvert fall seg
bryet med å svare. Og da snakker vi ikke engang om visningene på
det offisielle programmet fra motesyndikatet, men andre designere som
holder egne visninger parallelt. Folk som er veletablerte her, men
som du og jeg neppe har hørt om.
For å få adgang bak taugjerdene til
Dior, Valentino og Hermès må du rett og slett ha skapt deg et navn i
Paris eller i verdenspressen, og det er lettere sagt enn gjort. Så hva gjør man om en
allikevel ønsker å få en bitteliten bit fra begivenhetenes
sentrum? Jo, man debuterer som "utsendt moteblogger", aka
paparazzi. Eller bare en veldig avansert turist med speilrefleks og
enormt pågangsmot.
Kjendisspotting og hylende ungjenter
Onsdag kveld ble Valentinos kommende
herrekolleksjon vist noen stenkast fra Champs Elysées og den
eksklusive motegaten Rue Fauborg Saint-Honoré. Hele området rundt
Hôtel Salomon de Rotschild (ja, den familien) var fylt opp av
bloggere og andre hangarounds, samt noe mindre glamorøse,
middelaldrende menn med aggressivt kroppsspråk og fete fotolinser.
Replikkvekslingen i folkemengden var
til tider parodisk: "I
looove your outfit!"
Personlig fikk jeg hodepine av skjærende amerikansk i kombinasjon
med en slik smiskete måte å tiltale hverandre på, kulturelt helt
ulikt den kultiverte uhøfligheten Paris dessverre er så kjent for.
Fra Valentino-visningen: Karakterene man støter på i Paris kunne vært klippet ut av en filmscene
Det var få kjendiser å skimte fra vår
base utenfor porten. Kanskje Anna Wintour bakfra om vi skal legge
velvilje og fantasi til. Men så skjedde det noe: "Oh, my God!"
hyltes det plutselig rundt meg. "It´s Zayn from OneDirection!!!" Alt jeg kunne skimte var et blondbleket hode
godt beskyttet av en sikkerhetsvakt, og siden jeg er altfor gammel
til å ha noe Beatles-lignende forhold til det nevnte boybandet,
holdt jeg meg litt i bakgrunnen.
Tilløp til kaos da One Direction dukket opp
Neste medlem åpenbarte seg imidlertid noe etter, bare en meter fra meg. Nusselig nok var ungjentene på Joe Jonas som en vakker fluesverm idet det ble tatt lokal rekord i selfies:
Fra Valentino-visningen: Ungpikedrømmen? Selfie med Joe Jonas fra One Direction
Peptalk med verdenskjente modeller
Selv nøyde undertegnede hobbypaparazzi
med litt diskret modellstalking. Få herremodeller er like kjente som
Gisele Bünchen eller Kate Moss, men innenfor moteverdenen er både
Janis Ancens og Ben Allen houshold names. Engelske Ben Allen
var en hyggelig kar som slo av en småprat idet han ble smigret over
å bli bedt om autografen. "Du er jo litt berømt, da,"
sa jeg. "Men jeg er jo skrapa blakk!" innvendte han. Jeg
forklarte spøkefullt at jeg av samme årsak samlet på signaturer
for å bruke dem på falske sjekker, og han fikk et latteranfall som
stod i en viss kontrast til det ofte selvhøytidelige gravalvoret på
catwalken.
Ben Allen (til venstre) før han ble kjent med hvorfor folk som meg ber om autografer
- I Frankrike er sjekkhefter faktisk
fortsatt i bruk. For enkelte ting er forbausende gammeldags i dette
landet og denne hovedstaden som er totalt dominert av sandfarget
1800-tallsarkitektur og art nouveau-snirkler. Så for å få
inspirasjon til mitt pågående futuristiske moteprosjekt har jeg
selv bodd i den hypermoderne businessbydelen La Défense. - Jeg
bruker allslags kilder for å hente inspirasjon når grunnideene bak
et moteprosjekt først er på plass.
Ett av dem er å titte på motebilder. Tusenvis av bilder. Hjertet gjorde derfor noen ekstra byks da et av dem liksom kom gående mot meg. Denne modellen har med sin litt alien-aktige look sogår inspirert "Futurum"-prosjektet: Latviske Janis Ancens var småsjenert og virket litt innadvendt (eller kanskje bare lei?) der han tok seg en sigarett ute på gaten etter showet. Men han blomstrer foran kameraet. Det fikk en litt overveldet utsending fra Norge selv testet ut der og da. For i Paris og de andre internasjonale motebyene er det bare å hive seg utpå når sjansen byr seg!
Janis Ancens, en av verdens for tiden mest ettertraktede herremodeller
Nyoppdagede arter i den botanisk
haven
Neste moteshowcrowd å beskue var den
som samlet seg utenfor visningen til den noe mindre profilerte Phillip Lim i den botaniske haven på venstrebredden. Enda flere kilometre
ble unnagjort på høye hæler, men i motsetning til gårsdagen gikk
jeg meg i hvert fall ikke vill i varmen. Her var det mange velkledde
asiatere, men ikke like kjente modeller sammenlignet med onsdagen der en krets nyfikne med
speilreflekskameraer og notatblokker påny hadde samlet seg.
Fra Phillip Lim-visningen: 20 år gamle Rhys Pickering
Det slo
meg også hvor unge enkelte av modellene er, tilsynelatende på alder med elever i
den videregående skolen. For akkurat som jentene debuterer de tidlig
og varer sjeldent lenge i en kynisk og tøff bransje som denne. Avbildede viste seg senere å være den noe eldre (model speaking) Rhys Pickering, som kom til å gå Balmain sammen med Francisco Lachowski og Lucky Blue Smith samme uke og som både har deltatt i moteshow og kampanjer for Louis Vuitton. - I følge models.com er han på hotlisten nå.
Hektisk uke
Også torsdag kveld ble det mer på
utsiden-moteshow. Yohij Yamamoto-visningen foregikk like i nærheten
av der jeg selv hadde mitt eget, uten å bli verdensberømt av den
grunn. Men som Winston Churchill sa det: "Success is going from
failure to failure without losing one´s enthusiasm."
Fra Yohji Yamamoto-visningen: Modeller og crew betrakter kaoset på gaten før showet
Det var et totalt kaos i den smale
gaten der gretne, franske veiarbeidere konkurrerte like mye om
veibanen som stilrene, asiatiske bloggere - og ekte paparazzier.
Modeller med merkelig krigsmaling bøyde seg røykende ut av vinduene
for å beskue den mer eller mindre velkledde folkemengden. Men 30
varmegrader og enda flere kilometre i høye sko medførte en tidlig
retrett herfra.
Saving the best for last?
Etter en ny arbeidsøkt her på mitt nye pariskontor i Louis Vuitton-bygget fortsatte min egen paparazzivirksomhet på lørdag: Ukens neste store høydepunkt ble Balmain-visningen, som jeg på luksusproblemers vis såvidt
rakk før en ny rokokkomaskerade i Versailles (og vi vet nå hva
slikt kan føre med seg).
Den ene kjente catwalkmodellen etter den andre dukket opp:
Brasilianske Francisco Lachowski
Flere Balmain-modeller bak Hôtel Potocki på lørdag
Ekte paparazzivirksomhet: "Is that gorgeous woman his girlfriend?"
Denne ansamlingen av mannlig skjønnhet vakte nok en gang nærmest hysteri blant spesielt de asiatiske fremmøtte. En vestlig unggutt begynte på patetisk vis sogar å gråte. Lucky Blue Smith omtales nemlig som modellverdenens svar på Justin Bieber og har allerede vært på Ellen DeGeneres Show. Men selv om han er smellvakker begynte jeg hverken å gråte eller besvime - undertegnede nøyde seg med autografen. Jeg har også vasket meg etterpå til tross for at han berørte meg, ha ha - noe annerledes forholdt det seg i sin tid med Simon LeBon, men også det er en annen historie.
Det må føles temmelig overveldende å bare være 16 år og oppleve alt dette.
For mye av det gode er bare deilig
Så dro jeg på fest i Solkongens orangeri til soloppgang og vel så det og brukte søndagen til å hvile etter en uke så full av inntrykk at det muligens ble personlig rekord. - Jeg gleder meg til fortsettelsen (og
haute couture-uken)!
India.jpg)
